Jaja, sånn kan det gå når man tror at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær. Var på hytta i helga, og på lørdag hadde pappa og jeg planagt å gå en lang skitur. Været var fint, og føret bra. Det var bare en liten hake: Det blåste kraftig. Vi så på TV at Birkebeinerrennet fra Rena til Lillehammer var avlyst, fordi det var så sterk vind. Men vi, sporty som vi er, kledde på oss og gikk oppover. Vi tenkte at det sikkert ikke var like sterk vind på Blefjell. Men det var sånn ca stiv kuling og orkan i kasta. Det var i hvert fall sterk nok vind til å sende meg oppover en hel bakke uten at jeg tok i så mye som et stavtak, og jeg har ikke motor på skia. Aldri før har Blefjell minnet så mye om Nordpolen. (Ikke at jeg har vært der). Men jeg følte meg tøff. Sikkelig som en hardbarka polfarer på linje med Roald Amundsen og ikke minst Harald Rønneberg (eller, han har vel gått over Grønland, men samma ulla).

Vi hadde vinden fra sida da vi gikk oppover. Til tider, nei faktisk hele tida, føltes det som om noen dytta meg sidelengs. Men det var bare vår venn vinden. Da vi kom ganske høyt, oppe på fjellet, måtte vi rett og slett snu. Det var seriøst vanskelig å puste i den sterke vinden, som vi nå hadde midt i fleisen. Lurer på hvorfor egentlig, kanskje molekylene farte så fort forbi at vi ikke rakk å inhalere dem (Det skal jeg spørre Reidar, min kjøre kjemilærer, om i morra). Det virka imidlertidig som om en del molekyler fant veien opp nesa mi, og avkjølte bihulene. Merkelig følelse. Og kinna blei forfryst, enda det kanskje var 10 varmegrader i lufta.

Da vi skulle hjem, tok vi en vei som gjorde at vi fikk vinden i ryggen et stykke. Og det var da jeg blei dytta oppover en bakke. Like kult var det ikke å bli dytta nedover bakker, som var både ujevne, bratte, og krystaliserte. Da vi hadde blitt dytta bortover av vinden sånn ca 500 m, så tok vi rett til venstre, midt inn i skauen. Pappa: "Hvis vi bare går i denna retninga nå, vil vi være tilbake på hytta om en halvtimes tid". Hvordan den mannen har det fra, det aner jeg ikke. Mistenker han for å ha fått operert inn et kompass-implantat.

Hadde dette vært min første skitur, hadde det nok sannsynligvis også vært min siste. Ikke rart folk ikke eier et eneste par ski, hvis de får ett slikt førsteinntrykk. Jeg sier ikke at turen var fæl, men den var strevsom. Pappa derimot, tror jeg var i sitt ess. Han benyttet vinden til å lage seil med jakka si, hahahha.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Æsj æsj æsj og atter ÆSJ.

Gilde: Hvis dere vil ha kunder, så nytter det ikke å legge gullbilletter i pølsepakkene, når man likegodt kan finne en muse/rotte-fot med klør i pølsa si, slik som stakkars Maiken fant i går!

Det er noe av det mest motbydelige jeg har sett. Blei bokstavelig talt kvalm. Og det her er jo ikke akkurat første gang noe sånt skjer.

Jeg er ikke særlig glad i pølser, men de få gangene jeg spiser det heretter, skal det nok ikke komme fra gilde, nei.

Er det mulig? Det skulle det ikke vært i et land som Norge. Jeg trodde da vi hadde gode nok rutiner og regler for å forhindre den salgs.

Er dette resultatet av det stadige jaget på billigere produkter, og dermed billigere produksjon?

Hva tror du? Og stoler du på gilde etter alle disse merkelige funnene?

Stoler du på gilde?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Å herranjevansan meg oppi rompa til kua til fjarne

Jeg er i sjokk

Denny Duquette:O …….æææææææææ.. alt!

Og det verste, og mest ironiske er, at når det er over så sier han j*** tv2-mannen: "Ja, da var Greys Anatomy over for denne gang, men frykt ikke, dramaet fortsetter i sesnog tre til HØSTEN". Hva i HULESTE! Til HØSTEN!!!! Det er en EVIGHET.

fan.. ro deg ned.. det er bare en serie…

nei det er det ikke.. det er Greys Anatomy

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En stund etter jeg hadde lagt meg i går, begynte jeg å høre noen rare lyder. Jeg klarte ikke helt å bestemme hva det var med en gang, men det hørtes ut som barnesang. ”Ånei”, tenkte jeg. ”Nå har jeg feberfantasi.” Jeg har aldri før hatt feberfantasi, ikke som jeg kan huske i hvert fall, og jeg hadde ikke særlig lyst til å ha det heller. For det virker så ekkelt. Og ettersom jeg hadde slitt med å sovne en stund, fordi jeg var så sykt varm og fordi hodet verket, så var jeg ganske sikker på at dette var en feberfantasi.

Jeg prøvde å riste hodet noen ganger, for å se om det ble borte. Men nå var lyden enda sterkere, og det var til og med musikk i bakgrunnen. Hjelpeseg, hva var dette for noe? Alle hadde lagt seg, så det kunne ikke være TV-en eller noe sånt. Da jeg nesten hadde begynt å skrike: ”Hjeelp! Jeg har feberfantasi!”, begynte jeg å kjenne igjen melodien, og kunne å vidt skimte ordene.  ”Deilig er det himmel blå, hva er det den venter på? At en stjerne snart vil lyse, opp blant alle små. Så får vi presanger, og dans og musikk. Synger mange sanger, magi og mystikk…” Hadde jeg ikke visst bedre, kunne jeg nesten trodd at det var en hærskare av engler som sang meg velkommen inn i himmelriket.

Men så syk var jeg da virkelig ikke, og jeg innså at min søster Nora’s Olsenbanden Jr. CD snurret for fullt nede i stua. Jeg stod opp for å se hva som foregikk, og da jeg kikka ned i stua fra ”brua” vår, så jeg Tarzan,katten vår, hoppe forskrekket ned fra kommoden, der hvor CD-spilleren står. Han hadde sikkert tråkket på fjernkontrollen. Jeg gikk ned og slo den av, og kunne legge meg i senga igjen, trygt nede på jorda, uten en eneste feberfantasi.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I juli 2005 kjøper jeg en bærbar PC på elkjøp, en Pacard Bell. Den skal jeg bruke på videregående. Etter 4 måneder slutter CD-rommet å virke. Jeg drar til Elkjøp for å si ifra. De sier den må sendes inn, og at det vil ta en til to uker. Ettersom jeg er avhengig av PC-en hver dag på skolen, spør jeg om de har en lånePC jeg kan låne så lenge. Men det kan jeg ikke. Derfor får jeg ikke somla meg til å ordne det før i juni 2006. Nå har også lyset på skjermen begynt å flakke nå og da, og PC-en slår seg av titt og ofte, uten at det er for lite strøm eller noe sånt. Jeg sier ifra om det når den skal sendes inn, og får den tilbake etter litt over en uke, med nytt CDrom. Det andre er ikke fiksa.

Litt etter slutter batteriet å virke. Jeg er derfor avhengig av laderen til en hver tid. Før jul 2006 svikter laderen meg. PC-en vil ikke lades, og jeg må levere den inn. Noe som tar en ukes tid. Men en lånePC, det kan de ikke skaffe. Heldigvis er alle tentamene ferdige, så jeg klarer meg til nød uten PC på skolen. Elkjøp lodder noe i det hullet der man setter inn laderen, men da jeg får den igjen sier de at det også er et svakt punkt i laderen min, og at jeg nok snart må kjøpe ny lader. Det er ikke noe å gjøre med, og jeg må bare bruke den til den stuper. Verken reparasjonen eller en eventuell ny lader kommer på garanten sier de, fordi de mener at jeg har behandla PC-en min dårlig. Noe jeg ikke har, men jeg har tatt den med til og fra skolen hver dag. Man skulle jo tro at en PC tåler det. Jeg slenger ikke akkurat sekken min veggimellom heller.

Jeg gjør som de sier, og bruker laderen helt til den ikke virker mer. Så tar jeg med PC-en og laderen til Elkjøp på ny, for å vise at den var ødelagt, og si at jeg trenger en ny lader. Det kommer ikke som en overraskelse at jeg selv må betale denne laderen, det har jeg jo blitt fortalt. Men nå sier en annen mann, at siden skaden er synlig, kan jeg ikke få det på garantien. Hadde man ikke sett det, nei da kan det hende jeg kunne fått en ny på garantien. Men da jeg fikk tilbake PC-en fra reparasjon første gang, så var jo ikke skaden synlig! Jeg føler meg lurt, men klarer ikke å si noe imot alle mennene, og må pent bestille en ny lader på egen regning. Det tar to uker før jeg får laderen. Heldigvis får jeg låne en PC på skolen.

Da jeg omsider får laderen, tar det bare tre dager, så brekker den pinnen inni det hullet man putter laderen i. Det skjer i mattetimen. Helt av seg selv. Jeg putter i laderen, setter meg på pulten, og etter kanskje 3 minutter detter laderen ut. Merkelig, tenker jeg, og skal til å sette den inn igjen. Men det går ikke. Jeg tar med PC-en opp til datafolka på skolen, og de sier at det bare er et tidsspørsmål før den pinnen brekker, og at jeg må få den på service. Snille som de er, i motsetning til elkjøp, får jeg igjen låne en låne-PC.

Nå er det nok. Man skulle jo tro, at en PC holder i mer enn et og et halvt år! Nå er jeg lei av dette styret. Jeg er lei av å være redd for at noe skal skje med PC-en. Jeg er lei av å bli behandlet som en som ødelegger PC-en sin. Og nå må det jo være en feil de gjorde da jeg sendte inn PC-en før jul. De sier at de skal prøve å fikse det, ved å lodde på nytt, men at håpet ikke er stort. Han ene forteller at kameraten hadde akkurat samme PC, og at det samme skjedde med han. Ja, det må jo bety at det er en svakhet med PC-en, sier pappa. De er for så vidt enige i det. Men på en eller annen måte klarer de og ro seg i land igjen. De sier som vanlig at dette ikke er en garantisak, fordi det må ha vært et slag på laderen mens den har stått i. Akkurat ja. Jeg liker veldig godt å herje med PC-en min på den måten. Klart jeg har gitt den et slag!

Så nå må jeg kanskje kjøpe ny PC. Etter bare 1 ½ år. Ikke faen om den skal kjøpes på Elkjøp, når jeg ser hvordan service de har.

Men har de virkelig rett? Har jeg ingen rettigheter på å få en ny PC? Kan de bare påstå at jeg har påført alle skadene selv?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Penger spart er penger tjent. Selvgjort er vellgjort.. og ja… dere kjenner alle den regla der;)

I går klipte jeg meg. Bokstavelig talt. Altså jeg klipte meg selv. Christian kom med et utspill her om dagen, om at man ikke kan spørre: "Har du klipt deg?" Fordi, man har jo som regel ikke klipt seg selv, men noen andre har klipt en. Pluss at man ser jo ofte om noen har klipt seg, så hvorfor spørre liksom, men det er en annen sak. Men nå kan jeg faktisk si at JEG har klipt MEG. Så sånn er det med den saken.

Ved hjelp av Lee Staffords fabelaktige 5-minutters klipp, hadde jeg ny sveis i løpet av et kvarter Jeg har LITT tykt hår, så det tok derfor litt lenger tid. For det føste, gikk det ikke ann å klippe rett av håret mitt, det tok en stund før jeg fikk kjempa meg gjennom hestehalen. Og så var det å"rundklippe" det, og det tok sin tid. Det var litt skummelt, å bare klippe håret rett av på den måten. Men konseptet er jo genialt=) Når man har håret dratt fremover slik, vil jo det øverste håret bli veldig kort, mens det nederste nesten ikke blir klippet i det hele tatt. Jeg merker at jeg har mye mindre hår, det er digg=)

Så da sparte jeg 500-600 kr der:P Som jeg kan bruke i Chicago for eksempel?

         

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Perfekt Lørdag. Fri. Shopping. Oslo. Hyggelige jenter på La danse. Hyggelige folk overalt. Smoothie. Kræsje med Sondre Lerche på Karl Johan (nesten i hvertfall). Salg på bruuns bazaar. Snø.

Shopping gir meg en hel haug med endorfiner, slik at jeg er helt i lykkerus resten av dagen. Det samme gjør dansing. Hva kan vel da være bedre enn å shoppe danseklær?

Jeg tok 9 toget inn til Oslo i dag for å kjøpe meg jazzsko. Mine gamle er ganske slitte, pluss at jeg som har beinhinnebetennelse, absolutt bør ha den beste dempingen som mulig. Turen gikk derfor til La Danse i Kristian Augustsgate 7A.

Planen var egentlig bare å kjøpe dansesko, og så ta toget hjem igjen. Men her inne var det så mange fantastiske danseklær, at jeg ble der en times tid. Jeg bare kikket, prøvde, og forsøkte å bestemme meg for hva jeg skulle kjøpe. Valget falt på en helt plane svart dansebukse (men i et herlig stoff og en nydelig passform), et par strikkede hotpants til balletten, tynn tights til balletten, et par leggvarmere som ikke er like lange som de jeg har fra før, og ikke minst jazzsko fra Bloch. Jeg kjøpte litt ballettøy fordi dette helt sikkert vil motivere meg til ikke å gi opp det jeg har begivet meg ut på. Er det nemlig en ting jeg hater, så er det å vite at jeg har kjøpt klær til ingen nytte.

Da jeg trippet ut av La Danse, blid og glad, og med et høyt nivå av endorfiner, og den store posen fra La Danse full av godbiter, var det gjort. Jeg var allerede høy på shopping, og jeg klarte ikke å styre føttene mine tilbake til Nathionaltheateret.

I stedet gikk de ned til Nike conseptstore, hvor øynene falt på en yogamatte med bag til. ”Jeg må jo bare ha en yogamatte, tenkte jeg. Jeg som driver med yoga. Hjemme har jeg bare en stygg en, som dessuten er beregnet for pilates.” Jeg spurte han som jobbet der, om å få se på den, og da begynte han å spørre meg masse om jeg drev med yoga, og om det var slitsomt og sånn. Og da kunne jeg i hvert fall ikke la være å kjøpe den. Så da kjøpte jeg den også.

Da jeg kom ut gikk jeg rett over til Bagel and Juice for å kjøpe meg en mangosmoothie. Jeg elsker smoothier. Særlig de fra Bagel and Juice. Jeg nøt den på vei til mitt neste mål.

På Steen og Strøm fant jeg fort ut at det var salg på masse, blant annet Bruuns Bazaar. Det er noe med meg og Bruuns Bazaar, for hver gang jeg har kikket på klær fra Bruuns Bazaar i det siste, så har det vært salg. Det måtte jo være skjebnen. Jeg kjøpte to fine basisgensere, en svart og en grå – begge til halv pris. Jeg hadde ikke engang dårlig samvittighet. Her hadde jeg faktisk tjent penger. Og jeg simpelthen elsker genserne til Bruuns Bazaar. De har så god kvalitet, så fine farger, og de varer leeenge.

Før jeg tok turen hjem, måtte jeg bare innom H&M. At vi ikke har det i Kongsberg er tragisk. Derfor må jeg bare innom hver gang jeg er i nærheten. Egentlig var det ikke særlig behagelig. Jeg hadde tunge poser, tykk ullkåpe/jakke og skjerf. Men hva ofrer man ikke for Hennes & Mauritz? Som Kristin sier: Hennes & Mauritz er rett og slett livet. Man finner ALLTID noe på Hennes & Mauritz. Og det gjorde jeg i dag også. Masse herlige basisplagg i grått og svart (i dag har det virkelig gått i grått og svart). Blant annet en ultrasøt, ensfarget svart kjole som passer både til hverdags og fest (perfekt slagmark for alle mine røde acessoarer). Jeg kjøpte en del her, og fikk til og med brukt en tilgodelaopp som har ligget i lommeboka en god stund. Bare gode kjøp, med andre ord.

Nå var det på tide å komme seg hjem. Ellers kunne jeg risikere å shoppe bort hele julelønna mi. Og det går ikke an, når man skal til USA og Chicago i februar. Dessuten er det viktig å lære å temme sine shopaholic-anfall. Man kan bli lagt inn på rehab for mindre.

Glad og lykkelig gikk jeg oppover Karl Johan. Snøen dalte ned (endelig), og jeg var skikkelig fornøyd med dagens fangst. At det var surt og kaldt gjorde ikke noe. Vissheten om innholdet i posene, varmet sjela.

På grunn av all snøen i lufta gikk jeg med hodet nedover, og måtte til stadighet kikke opp for å passe på at jeg ikke kræsjet i noen. Et sted holdt jeg på å kræsje i noen, men det var ikke bare noen, det var Sondre Lærche. Fader at jeg så opp. Han kunne jeg bare kræsjet i.

Da jeg kom inn på toget merket jeg at det var en del rare blikk rettet mot meg, der jeg prøvde å kave meg fram til et ledig sete, med hele flyttelasset på slep. Det så virkelig ut som om jeg hadde vært to uker i syden eller noe, ikke en dag på shopping. Men jeg kunne jo ikke begynne å forklare at yogamatta og skoboksen tok opp så mye plass, så jeg kavet meg ferdig, og fikk omsider lempet alt ned på setene, og litt på hylla.

Nå var det bare freden og roden, meg, et rykende ferskt Costume, og nøyaktig 1 time og 20 minutter på toget. Deilig.

Grå og svarte basisplagg er deilig å ha i skapet, veldig anvendelig

Rart hvor stor haugen kan bli… etter noen få timer i Oslo

Yogamatta (i bagen) passet perfekt inni kroken

Dagens fangst

La Danse

- Dansesko fra Bloch

- Grå, strikkede hotpants fra Intermezzo

- Svart tights

- Svart dansebukse fra

- Svarte leggvarmere fra Intermezzo

Nike

- Yogamatte

Steen og Strøm

- Grå genser fra Bruuns Bazaar

- Svart genser fra Bruuns Bazaar

- Skjerf/tørkle fra Steen og Strøm

H&M

- Svart, ensfarget knelang kjole med puffermer

- Svart tunika

- Svart tights, lang

- Grå tights, til rett under knærne

- Grå t-skjorte

- Grått miniskjørt med folder

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Rettelse: Skrevet fredag 19. januar 2007

I går skulle jeg på min første ballettime med Nadja. Og jeg gledet meg. Dette kommer til å gå fint, tenkte jeg. For jeg hadde jo gått på ballet før, ett år med Marianne. Jeg skulle til og med gå på grad 2. Egentlig ville jeg gå på grad 1, siden detter var snakk om russiske, flinke Nadja, som krever gode evner. Men så er det slik at jeg jobber når det er grad 1. Så jeg tenkte: Shit au, jeg går grad 2. SÅ ille kan det da ikke være? Jeg har tross alt gått litt på ballett, og masse på jazz.

Men jo.. SÅ ille var det. Og enda verre enn det også. Timen startet med at alle stilte seg opp, og begynte på en oppvarming som Nadja sa vi skulle gjøre, og som jeg selvfølgelig ikke kunne. Jeg var jo ny! Deretter gikk vi over til barrene, hvor vi skulle gjøre forskjellige små kombinasjoner med plié, fondu, chambré, passé, osv osv. Men det gikk så fort, så jeg måtte bare prøve å henge med de andre, for her var det ingen kjære mor.

Og slik fortsatte det hele timen, alt ble bare vist kjapt en gang, så skulle vi gjøre det, ellers ble det ikke vist i det hele tatt. De andre kunne jo det meste, for de visste hva de skulle gjøre når hun ropte ut ditt og datt. Unntatt meg da. Jeg følte meg som en tosk, som lata som jeg kunne ballett, som ikke kunne det i det hele tatt. Jeg har aldri følt meg som en så komplett idiot før. Jeg følte meg som Bridget Jones på dansegulvet. Jeg VAR Bridget Jones. Den eneste gangen jeg visste sånn noenlunde hva jeg skulle gjøre, var da vi skulle ta hundreogørten piruetter etter hverandre. Men vi skulle selvfølgelig lande i femte posisjon, noe som var nesten klin umulig.

Da timen var over, tenkte jeg: aldri mer tilbake hit! Det her GÅR bare ikke!

Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne gå grad 1, slik at jeg kunne fått inn grunnposisjonene og alt sånn, før jeg hev meg ut i det på grad 2. For ballet krever virkelig masse øving og trening, det kommer ikke bare av seg selv! Men å gå grad 2 er min eneste sjanse til å gå på ballett i det hele tatt. Og jeg har lyst til å gå på ballett. Ikke fordi jeg vil bli ballettdanser, men fordi det er veldig bra grunntrening når man danser. Om man så danser jazz eller moderne eller lyrisk.

Og man skal vel ikke gi opp selv om man får litt motbakke, skal man vel? Det skal jeg fader’n meg ikke. Jeg har nemlig funnet ut en plan. Jeg bare blir med på treningene, og prøver å henge med så godt jeg kan, så vil jeg forhåpentligvis lære noe til slutt. Også bare dropper jeg å være med på forestillinga. Ja, det gjør jeg. Julie gir seg ikke så lett.. Så da får de andre bare holde ut med en Bridget Jones på treningene sine.. (Nadja bryr seg tydligvis ikke uansett, ettersom hun bare retter på sine favoritter).

Heldigvis har jeg to andre danseformer som gir meg litt mer glede om dagen, som jeg mestrer litt bedre. Men man kan jo ikke alltid bare gjøre det som man mestrer, kan man vel? Da får man ingen utfordrninger.

Hadde jeg dansa ballett fra jeg var så liten, hadde jeg kanskje hatt en sjans hos Nadja i går.
Men den gang ei.. jeg følte meg mer som denne damen:
 

Ikke at det er noe galt med Bridget Jones altså, jeg er så glad i hu atte. Det er bare det, at når man skal danse ballet, er det ikke så gunstig å dra en Bridget.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Noen ting irriterer meg grenseløst. Som for eksempel fjortisjenter som påstår ting og tang om andre, selv om de ikke har snøring om det er sant eller ikke. Og det var jeg utfor på trening i dag. Jeg stod og trente på crosstraineren, som oppvarming før yogaen, da det kom to jenter (som tydeligvis var venninner) og begynte å trene på hver side av meg. Etter en liten stund, da den ene maskinen ved siden av hun ene jenta ble ledig, tok hun andre jenta denne maskinen.. for selvfølgelig måtte de stå ved siden av hverandre. Det tok noen minutter, før jeg kunne kjenne en liten dunst av en ikke så veldig god lukt fra venstre (der jentene stod). Jeg så at hun som stod ved siden av meg dultet borti venninna, og lagde grimaser, holdt seg for nesa og forklarte at jeg hadde prompa. Jaja, tenkte jeg., Det har jeg ikke, men hu får tro hva hun vil. Jeg driter i hva de to fjortisjentene tror om meg, og dessuten, om jeg hadde sluppet en promp, så hadde jeg fortsatt driti i om de hadde trodd det var meg.

Men det som tok kaka, var at da jeg stod og venta på å komme inn i salen der yogaen skulle være, så så jeg de to jentene sammen med to venninner til (eller.. to av jentene var tvillinger). Jeg har ipoden i øra, eller altså ikke ipoden, så store ører har jeg ikke , men øreproppene i øra, og jeg har ikke lenger på musikk. Så sier hun jenta som stor ved siden av meg: "Dere! Hu der prompa da vi stod ved siden av hu!" Og hun visker det ikke, for hun tror jeg hører på musikk, slik at en del folk hører det. Og de snur seg selvfølgelig alle og en hver for å se hvem denne prompejenta er. Hva fan. Det er jo ikke sant en gang! Jeg lurer et øyeblikk på om jeg skal si noe, slik at folk får vite hvor teit hun er, som står der og lyver.

Men jeg kommer på at uansett hvordan jeg sier det, så vil det bare høres ut som et ynkelig forsøk på å late som om jeg ikke prompa. Men det er jo bare det: JEG PROMPA IKKE! Likevel skjønner jeg at alle vil tro det, selv om jeg vet at det ikke er sant. Er det muuulig.. Jeg kjenner jeg blir fryktelig sint, og jeg knytter nevene uten å tenke over det. Den lille fjortisbarnerumpa står der og sprer rykter om meg, som over hodet ikke er sant. Hadde hun vært 10 år, så hadde jeg skjønt det. For 10 åringer, og mindre barn, synes jo slikt er gøy. Men når man er 14-15 år, så skulle man tro at man hadde en litt mer komplisert form for humor.

Og for alt jeg vet, kan det hende det var hun som prompa. Men gikk jeg bort til de første jeg så som jeg kjente, og sa at hu hadde prompa? Nei.. jeg synes ikke sånt er så gøy jeg.. og for det andre.. så kan det jo hende at hu ikke prompa.. How would I know. Jeg hørte jo ingen ting. Og jeg er ikke synsk.

Men, jeg lar meg ikke knekke eller fornærme av noe sånt. For å se det positive i det, så fikk den jenta  være midtpunktet i vennegjengen for noen sekunder, og oppmerksomhet fra ukjente. (Det gjorde jo for så vidt jeg også.. ufortjent).

Det er bare det, at selv om jeg egentlig ikke bryr meg om hva de tror eller synes om meg, så er det ganske ydmykende at mange personer tror at jeg har prompa sånn midt på treningssenteret, selv om jeg vet at det ikke er sant.  Og utroooolig irriterende!

Dette var ihvertfall en vekker for meg. Jeg kan ikke huske om jeg har gjort noe sånt i fortiden, men det har jeg sikkert. Men en ting vet jeg: Jeg skal uansett ikke gjøre det i fremtiden. Det er bare dumt, og teit, og man oppnår ingen ting med det, bortsett fra kanskje et par sekunder med oppmerksomhet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hade nyttårsfest. Hade drømmeprins som jeg er sikker på at jeg hadde møtt på den festen. Hade sprudlende champagne og mitt nye, glamorøse antrekk. Det er så typisk. Jeg holder meg frisk gjennom hele skolesemesteret. Så kommer juleferien., og bang: Der ligger jeg.. syk som bare det. Og nå kan jeg ikke dra ut nyttårsaften. Nå må jeg være med familien på hytta. Hytta vår som vi eier sammen med Jonas, Martin, tante Kari og Onkel Arve. Og hadde de vært der, da hadde det vært gøy. Men selvfølgelig skal ikke de dit. Dessuten har jo Jonas blitt kjendis. Ikke at jeg tror at det er grunnen til at de ikke skal feire nyttårsaften på hytta. Og ikke at jeg klander Jonas. Han er jo så flink til å synge, og jeg har jo alltid visst at en gang kom han til å bli kjent eller noe sånt, rett og slett fordi han bare er som skapt til å underholde.  Men nok om det. Det er bare det at når jeg ser hvor lang han har kommet nå, og ser hvor ”langt” jeg har kommet… ja, det er rett og slett et ganske så deprimerende syn. Han kommer på 2. plass i Idol, og spiller inn plate i Liverpool, mens jeg shopper bort mine hardt opptjente penger, drømmer meg bort i håpløse filmer, sliter rævva av meg på skolen, sliter rævva av meg på trening, og hele tiden ser etter muligheter for å få et mer spennende liv, livredd for å ende opp som en grå mus av en kontorarbeider.

Men tilbake til nyttårsaften på hytta. Alternativet er å være alene på nyttårsaften. Egentlig virker det utrolig fristende å bli hjemme, så kan de andre færra til fjells. Ha hele huset for seg selv, ligge under dyna, se på den ene håpløse kjærlighetskomedien etter det andre, og synes synd på meg selv. Men på en annen side, hvis jeg tenker på det utenfra, og ser for meg at jeg ligger helt alene og forlatt på selveste nyttårsaften. Syk og bleik, på sofaen, helt alene, og kanskje til og med hører på All By Myself. Hva slags måte er det å gå inn i det nye året på? Nei, da er det bedre å bli med familien opp på vår ”super idylliske” hytte.

Så sitter jeg her i bilen, på en bekmørk, gudsforlatt vei, på vei til midt i nowhere. Eller i alle fall midt på Ble. Men det går vel for det samme. Blefjell er praktisk talt nowhere. På ipoden snurrer romantiske sanger, som gjør at jeg føler jeg er hovedrollen i min egen romantiske komedie. Bortsett fra at drømmeprinsen mangler. Jeg dagdrømmer om at jeg kommer inn på Blestua, syk og selvmedlidende, og skumper borti DEN kjekke, søte, bedårende, hjerteknusende gutten, med verdens peneste øyne, som selvsagt også er på hytta med familien nyttårsaften fordi han er syk. Og så møtes vi til rakettene og alt blir fryd og gammen. Lettere inspirert av den håpløse romantiske komedien jeg så før i dag, Just My Luck med Lindsay Lohan og Chris Pine.

Jeg er helt håpløs når det gjelder håpløse romantiske komedier. Jeg blir så fort inspirert. Så fort betatt av kjekkasen. Jeg mister liksom litt bakkekontakten. Og hele tiden drømmer jeg om at slike ”håpløs-romantisk-komedie-episoder” skal skje meg. At rundt neste sving, der kommer jeg til å besvime, og bli reddet av Prince Charming. Eller at jeg kommer til å gå meg vill på fjellet, og så blir jeg reddet av en superkjekk helt. Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har tatt meg selv i å gå og planlegge hva jeg skal si, når jeg møter Jeremy Sumpter på Rimi, fordi de ved en feiltakelse fikk kjørt opp dit da de egentlig skulle til Gardermoen. Og så må jeg forklare veien. Til slutt tror jeg nesten det er sant, og blir så skuffa, når de eneste jeg møter på Rimi er en gjeng fjortissgutter som prøver å få en gammel, alkoholisert sjømann til å kjøpe røyk for dem.

Det er definitivt et moment til forbedring, som skal opp på min nyttårsforsettliste i år. Jeg må slutte å dagdrømme, så kan jeg heller få meg en positiv overraskelse når jeg havner ved siden av Jamie Bell på toget.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende