I dag skulle vi se på teater i gymsalen på skolen. Det var ”ondskapen” av Jan Guillou, spilt av Brageteateret. Siden det skulle være i fritimen min, var jeg litt usikker på om jeg skulle gå, fordi jeg hadde en del å gjøre. Dessuten visste jeg ikke helt hva slags stykke det var, men så dro jeg allikevel. Og det angrer jeg ikke på for å si det sånn.

Da vi kom inn i gymsalen, var skepsisen et faktum. Hvor var alle kulissene? Og alle skuespillerne? Og hvorfor i alle verden var alle benkene satt opp ovenfor hverandre, slik at ”scenene” var en tynn stripe i midten, der de eneste rekvisittene var et lydanlegg og en gymsal-bukk? Vi satte oss ned, litt skeptiske, og ventet på at noe skulle skje.

To menn stod klare. Var det ikke flere? Da skuespillet begynte, skjønte jeg straks at det bare var de to. Noe særlig mer, rakk jeg ikke tenke. Jeg ble så dratt inn i handlingen. Skuespillet var utformet som en monolog, der hovedpersonen Eirik (spilt av Åsmund-Brede Eike), fortalte alt sammen. Med entusiasme og innlevelse klarte han å formidle denne historien på en engasjerende og interessant måte. Jeg tør påstå at samtlige av tilskuerne fulgte spent med. Ved hjelp av musikk, raske sceneskifter og små detaljer, ble vi fraktet fra scene til scene, hele tida spente på hva som skulle skje videre. Vi ble ikke bare kjent med hovedpersonen, men også de andre personene i historia. Alt gjennom Åsmund-Brede Eike. Hvordan er det mulig tenker du sikkert? Jeg er ikke helt sikker selv, men det var små detaljer og vendinger som gjorde at alt virket naturlig. Før jeg visste ordet av det, var hele skuespillet over. I en time hadde jeg sittet trollbundet og bare fulgt med. Og for et inntrykk jeg satt igjen med.

”Ondskapen” handler om Erik som vokser opp i Stockholm hos foreldrene sine. Han har hatt en vanskelig barndom, der faren har banket han opp jevnlig. Vold er dermed hverdagskost for Erik, og dette fører til at han havner i et kriminelt miljø der vold står sentralt. Når han blir utvist fra skolen, sendes han på internatskole, der det ikke akkurat blir bedre. Denne skolen har nemlig et system som går ut på at elevene selv skal oppdra hverandre, med andre ord et regime styrt av de eldste på skolen, som banker hvem de vil, når de vil. Dette reagerer Erik på, og han vil få slutt på dette urettferdige systemet. Han er lei at alt må styres med vold.

Å skulle formidle en hel roman med en monolog, krever gode skuespillerevner. Jeg er utrolig imponert over hvordan Åsmund-brede Eike klarte dette. Med en gymsalbukk, en kraftig stemme, seg selv, og lydeffektene til musikeren Josef Angyal, blåste han liv i romanen, og trollbant elevene i en hel time. Og vi satt helt oppe i hele handlinga.

Stykket tar opp et viktig tema, nemlig ondskap, vold og gjengmentalitet. Ikke på en moraliserende ”fy-fy”-måte, men på en måte der det blir fortalt om hvordan volden fungerer. Dette gjør et veldig sterkt inntrykk, og får folk til å tenke.

Det er ingen stor hemmelighet at mange ungdommer ikke leser. Og det som var så bra med dette stykket, var at det formidlet en roman på en utrolig bra måte, slik at også de som vanligvis ikke er glad i litteratur, fikk ”inn” en roman, eller enda viktigere: en gripende historie som setter tanker i sving.

Jeg tror det er sunt for alle å lese/se gripende historier som dette en gang i blant, men langt fra alle gjør nettopp dette. Det har Brageteateret gjort noe med, og for et resultat!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende