Som fortalt, hadde jeg litt problemer med å holde inn latteren under forrige tirsdags O2-time.
I dag var det tid for nok en O2-time, og jeg hadde ikke lyst til å le igjen. Planen var klar: jeg skulle prøve alt jeg kunne å ikke le. Hvordan? Akkurat da jeg gikk inn døra, kom jeg på at jeg hadde glemt å legge noen spesifikk strategi. Shiit. Dette kom da aldri til å gå bra. Men heldigvis fikk jeg ikke øye på den rytmeløse, motorikkmanglende mannen. Ikke ville jeg se ekstra etter heller.
Det meste av timen konsentrerte jeg meg bare om øvelsene, og å se meg selv i speilet. Da ca halve timen hadde gått, oppdaget jeg noen store bevegelser i venstre øyekrok. Å nei.. han var der igjen. Jeg måtte tvinge meg selv til å ikke se, men det var umulig å ikke se at han da vi andre tok motsatt arm og bein i skiftende kneløft, og han tok samme arm og bein, i ehmm…. knesleng eller noe sånt. Det var rett før gliset tvang seg frem igjen, før jeg fikk en brilliant idé: Når er det jeg ikke har lyst til å le? Når jeg er så kvalm at jeg tror jeg skal spy. Derfor tenkte jeg: Jeg er kvalm, jeg er kvalm, jeg er kvalm, og herregud så kvalm jeg er, at det går an å være så kvalm, nei og nei så kvalm jeg er .. er det muuulig å være så kvalm som jeg er nå?
Det verste var, at etter noen minutter med denne destruktive tankegangen, ble jeg faktisk kvalm. Jeg følte meg skikkelig uvell, og alt ble annet enn gøy. Men jeg hadde i hvert fall klart å la vær å le.
Lurer på hva jeg skal finne på neste gang… noen gode forslag?