Nei og nei. Så flau som jeg var på trening i dag, er det lenge siden jeg har vært. Nei, jeg mista ikke buksa, og nei, jeg prompa ikke midt i et hopp eller noe sånt. Jeg fikk latterkrampe av noen menn. Hahahahah… og du veit når man ikke kan le, det er da man må le så innmari! Hvordan trening var det hu var på som var så morsom tenker du kanskje nå.. om selve treninga er så morsom kan vel diskuteres.. det er en har kondistime som heter O2, der man løper og hopper og gjør masse slitsomme bevegelser etter hverandre i høyt tempo til musikk. Og man må jo ha en viss takt. Noe visse deltakere definitivt ikke hadde i dag.
Jeg så det var noen nye med i dag, og det er jo greit å være ny. Når man er ny, er det naturlig at man ikke henger helt med i begynnelsen, og at man trenger litt tid på seg til å komme inn i det. Og når man er ny er det også naturlig å og ikke stille seg helt foran i midten, slik at man ser ut som instruktør nr 2. Men det hadde tydeligvis ikke han ene tenkt på. Så jeg hadde jo hans urytmiske, overdrevne, feilplasserte og ivrige bevegelser i synsfeltet under hele treninga. Men det var ikke denna karen som var verst.. greit.. jeg måtte glise noen ganger.. men klarte å slutte etter kanskje 5 sekunder. Det var verre da fyr nr 2 tok ordentlig av.
Og det som er det verste, er at fyr nr 2 slettes ikke var ny. Nei han har faktisk vært med lenge. Men han må rett og slett mangle rytmesans og koordinasjon, for makan til fakserier og kavende bevegelser skal man lete lenge etter. Han stod på skrå bak meg, men likevel klarte han å kave så mye at jeg så det i øyekroken, og da vi kom til bevegelser som gjorde at vi snudde oss fra side til side og sånt, og dermed kunne se de bak oss, fikk jeg liksom et sjokk-latteranfall. Jeg lo ikke høyt, for jeg prøvde å le så stille som mulig.. men det er sørenmeg ikke lett når man har helt lættis. Jeg klarer ikke engang beskrive hvordan det så ut. Men det ligna ikke det grann på det vi andre gjorde. Det var armer og bein i hytt og gevær, og et skikkelig konsentrert ansikt, nesten med tunga på slep. Hele timen holdt han på sånn.. noe helt annet enn vi andre. Jeg lurer på om han merker det selv?
Da det var som verst, var det nesten mer slitsomt å holde latteren inne enn kondistreninga. Og du føler deg ikke akkurat så fresh, når du er svett og go’ og rød i kinna, og sliter med å tørke av deg et stort glis midt i fleisen, fordi du må le så innmari, imens du gjør store bevegelser i alle mulige retnigner. Nei, det var direkte vondt.
Etter hvert gikk det heldigvis litt bedre, men jeg måtte hele tida tenke på andre ting. Jeg kunne ikke tenke: Ikke le ikke le ikke le, for da var det bare verre. Jeg prøvde å tenke på hvor sliten jeg var, på hvor fin musikken var (noe den for så vidt ikke var) og på hvorfor hu dama foran meg måtte ha buksa så innigranskævven langt opp på ryggen.
Litt etter litt hjalp det.. men det var utrolig flaut å vite at mange sikkert hadde sett at jeg lo. Huff.. jeg får bare beklage. Det var ikke sånn ondskapsfull "hææhææhææ du er teit" – latter, men en hjertelig latter, fordi det var bare så morsomt.
Det er rart hvor vondt det er å holde latter inne, og hvor utrolig deilig det er å virkelig slippe latteren løs…